«Hvem er det som ingen ser» av Gro Dahle (1994) er et dikt om en mor som gjør alt arbeidet hjemme uten at noen legger merke til det. Allerede i første linje får vi svaret på spørsmålet i tittelen: «Det er moren det / som går i ett med skålene». I denne teksten skal jeg analysere hvordan diktet bruker metaforer, kontrast og allusjon for å vise hva moren betyr.
Motivet i diktet er en mor i hverdagen. Hun lager havregrøt, rydder fiskeskinn og står ved kjøkkenbenken. Temaet er at mødre gjør en uvurderlig jobb som vi ofte tar for gitt. Diktet vil si at vi burde sette mer pris på dem.
Diktet har frie vers og ingen fast rytme. Det har syv strofer av ulik lengde. Likevel har noen av strofene en leken rytme fordi ord blir gjentatt: «Slik skjærer jeg deg: / Et hjerte, en hare, en hest / Slik deler jeg deg / i en, i to, i tre». Gjentakelsen av «slik» gjør at det høres nesten ut som en regle.
Diktet kan deles i tre deler. I begynnelsen (strofe 1 og 2) er moren en sliter. «Slik bærer hun huset på ryggen», skriver Dahle om henne, og hun er «korsfestet til tøyet». I midten (strofe 3 til 5) former hun barna, og hun virker nesten brutal når hun «klipper ørene av sønnen». På slutten (strofe 6 og 7) blir hun hyllet. Denne utviklingen viser at synet på moren forandrer seg gjennom diktet.
Det viktigste virkemiddelet er metaforer. Allerede i begynnelsen er moren «støpt inn i kjøkkenbenken». Metaforen viser at hun nesten har blitt en del av kjøkkenet, så vi ser henne ikke lenger. I midten brukes en bakemetafor: moren «kjevler barna ut i deig». Hun former barna slik en baker former pepperkaker. Det viser hvor stor rolle en mor har i hvordan barna blir.
Kontrasten mellom begynnelsen og slutten er det som viser temaet tydeligst. I begynnelsen er moren knyttet til «havregrøt» og «fiskeskinn». På slutten kalles hun «dronning» og «hersker». Hun «krones av smuler». Selv om kronen bare er smuler, viser kontrasten at moren gjør en uvurderlig jobb.
Diktet bruker også religiøse bilder. «Korsfestet til tøyet» er en allusjon til Bibelen og til hva som skjedde med Jesus. Det forsterker at det er hardt og travelt å være mor. På slutten kalles hun et «alter i mørket», og da blir hun nesten hellig.
Gro Dahle bruker altså metaforer, kontrast og allusjon for å vise at moren går fra å være en sliter ingen ser, til å bli hyllet som en dronning. Diktet svarer på spørsmålet i tittelen: Det er våre mødre vi aldri ser, men vi burde verdsette dem mer.