«Blodspor» av Bakir Ahmethodzic (1999) er en kort novelle om krigen i Sarajevo, sett gjennom en liten gutts øyne. Forfatteren kom selv til Norge som flyktning fra krigen i Bosnia. I denne teksten skal jeg analysere hvordan in medias res, gjentakelse og kontrast viser hvordan krig rammer uskyldige.
Motivet er en liten gutt som løper fra en sterk lyd. Han blør fra et lite sår, og rundt ham ligger større bloddammer. Midtveis kommer en ny og kraftig lyd, antakelig en bombe. Gutten blir skadet, og til slutt slutter hjertet hans å slå. Temaet er krig og hvordan den rammer barn som ikke har skyld i den.
Novellen starter in medias res. Den første setningen kaster oss rett inn i hendelsen: «Plutselig begynner hans lille hjerte å slå veldig hardt og veldig raskt.» Vi vet ikke hva gutten er redd for, og det skaper uro. Hele novellen varer bare noen minutter. Vendepunktet kommer når den kraftige lyden smeller. Etterpå blir det stille: «Plutselig hører han ingenting, ingenting unntatt stillheten.» Helt til slutt kommenterer fortelleren: «Alle gatene i Sarajevo har blitt sånn: Noen rakk enden – og noen gjorde det ikke.»
Fortelleren er autoral og allvitende. Mesteparten av tiden er vi tett på gutten og får vite hva han tenker og føler. Av og til bryter fortelleren inn, for eksempel i «Hans lille hjerne skjønner ingenting». Det kunne ikke gutten ha tenkt selv. Novellen har én hovedperson, den lille gutten. Han er redd for blod, og vanligvis ville han begynt å gråte. I en vanlig situasjon ville en voksen trøstet ham, men her må han løpe videre uten hjelp. Det gjør at vi får ekstra medfølelse med ham.
Det viktigste virkemiddelet er gjentakelse. Ordet «blod» går igjen. Først er det «bitte små bloddammer» fra et lite skrubbsår, og det er fortsatt håp. Rundt ham ligger større bloddammer, og etter den kraftige lyden kommer blodet fra magen hans. Da forstår vi at håpet er ute, selv om gutten ikke forstår det selv. Ordet «hjerte» går også igjen, og det står for liv. Først slår det hardt og raskt. Til slutt slår det «langsommere, og langsommere, og langsommere». I stedet for å skrive at gutten dør, lar forfatteren hjertet slutte å slå.
Kontrast er også viktig. Gutten burde fått trøst og fått leke, men må løpe og dø. Kommentaren på slutten er nøktern og nesten tørr, og det gjør historien enda mer grusom. Fortelleren viser også at gutten ikke er alene. Han ligger «blant mange andre».
Tittelen «Blodspor» viser til sporene etter gutten og til alle uskyldige ofre i kriger. Forfatteren viser hva skjønnlitteratur kan gjøre: Når vi følger én gutts skjebne, vekker han oss som ellers bare leser om krig i avisen eller ser den på tv.